Omtale; Bjørnejegerskens bekjennelser av Berit Hedemann

I jakten på nylig utgitt norsk litteratur, endte jeg opp med å lese Bjørnejegerskens bekjennelser av Berit Hedemann, som jeg var såpass heldig at jeg fikk tilsendt som leseeksemplar fra forlaget og i dag kommer omtalen av romanen.

Beskrivelse fra forlaget
En kvinne er skuffet over livet, over svik og nederlag og menn i sin alminnelighet. Hun selger villaen på Oslos vestkant og flytter til den forlatte familiegården i en avdal på Østlandet, der bjørn- og ulvemotstandere hersker. Beslutningen er tatt: På parkeringsplassen bak bensinstasjonen skal hun bygge et tempel for godhet, kvinnelig seksualitet og erfaringsbasert moral. Det skal ligne på Pantheon.
Bjørnejegerskens bekjennelser er en bok om hat og begjær, om islagte elver og spirituelle damefrisører, om byråkratiske rammevilkår for tempelbygging i distriktene og om den sumeriske yppersteprestinnen Enheduanna, kvinnen som skrev verdens første erotiske dikt.

Mine tanker om boka

Jeg hadde sans for denne boka med en hovedperson som tidvis hadde litt fandenivoldskhet over seg. Boka hadde sine feministiske elementer i tillegg, noe som gjorde at jeg fikk enda mer sans for den, samt den avsidesliggende og forlatte familiegården. Det som derimot frustrerte meg litt, var slutten på boka - jeg følte den kunne ha sluttet litt annerledes. Boka er vel og merke jevnt over god, minus den nevnte slutten, så den kan allikevel anbefales.