Omtale; Jeg klarer det ikke alene av Kristian Bergquist

For noen få måneder siden var jeg heldig nok til å motta et leseeksemplar av diktsamlinga Jeg klarer det ikke alene av Kristian Bergquist fra forlaget. Nå har jeg lest boka og i dag kommer omtalen.

Beskrivelse fra forlaget
Hvordan er en best sammen med andre mennesker? Kanskje ved å være alene? Kristian Bergquists nye diktsamling, hans syvende i tallet, trekker litt i den tråden da den liksom spør seg selv: Hvorfor forlater jeg alt, når det siste jeg vil er å bli forlatt? Og hvor kommer tanken på å avslutte fra, når jeg bare vil fortsette som før?

I Jeg klarer det ikke alene drar poeten helt bokstavelig til skogen og hytta. Bort fra en befolket verden. For å leve alene. Se på trærne og himmelen. Fange dyra i sin flukt. Lese og skrive. Spise og sove. Bryter litt ny jord. Jeg klarer det ikke alene, sier altså tittelen, samtidig som poeten gjør nettopp det: klarer seg, alene. Men det er likevel ikke en selvmotsigelse. Det er bare en av livets elementære og elendige sannheter: at ingen vil være alene, men alene er vi alle.

Mine tanker om boka
Jeg hadde definitivt sansen for denne diktsamlinga, både de natur-inspirerte diktene og alle de andre. Hvis en er på jakt etter interessante diktsamlinger, kan denne definitivt anbefales.

Comments

Popular posts from this blog

Spotlight; Dancing in the Rain av Lucy Appadoo

Announcing the 2022 Diversity Reading Challenge

Review; The Prettiest Girl in the Grave by Kristopher Triana