Omtale; Den evige krigen av Joe Haldeman

Jeg fikk tak i antikrigsklassikeren ”Den evige krigen” av Joe Haldeman for litt siden som leseeksemplar for forlaget, og brukte kort tid på å lese igjennom den.

”Uansett hvilken type menneske det var snakk om, kunne du, med litt kløkt, forandre ham fra å være en zen-munk til å bli en blodtørstig kriger.”

Menig William Mandella blir en noe motvillig helt i den intergalaktiske krigen mot taurerne, en relativt ukjent og uovervinnelig fremmed rase. Selv om det er en prøvelse nok å krige mot noe ukjent, er den største prøvelsen hjemreise. På grunn av relativitetsteorien, betyr hver måned med romreise at årtiene har kommet og gått på jorden, og krigsveteranene føler seg mildt sagt fremmedgjort i en verden de kjemper for.

”Det hørtes ut som det ble avholdt et møte for astmatikere og allergikere midt ute på et jorde. Trettini mennesker og en katt hostet og nøys om kapp mens de prøvde å bli kvitt de siste restene av flourkarbon.”

Selv om jeg har omtalt lite sci-fi på bloggen, er det allikevel en sjanger jeg har en viss forkjærlighet for. Likte språket i ”Den evige krigen” og humoren. Selv om det er en sci-fi roman, var det ikke en sånn sci-fi hvor ”nybegynnere” ville sett ut som spørsmålstegn hvis de leste den (selv om jeg må innrømme at kvantefysikk og astrofysikk ikke er de sterkeste sidene mine, selv om sistnevnte er noe fascinerende). En annen ting som gjorde at jeg fikk sans for boka er det faktumet at den er skrevet en Vietnam-veteranen, og kanskje litt på grunn av hans egne erfaringer, får han frem håpløsheten med krig, enten det måtte være i et fremmed land, eller i ukjente stjernesystemer en gang i fremtiden.

”Det hadde gått flere hundre år siden forrige gang jeg hadde vært i denne situasjonen, men menneskeheten hadde utrolig nok fortsatt ikke klart å komme opp med et bedre sted å plassere BH-klemmene enn bak på ryggen.”