Omtale; Stål av Silvia Avallone
Jeg fikk debutromanen Stål av Silvia Avallone tilsendt som
leseeksemplar fra forlaget for litt siden, og har innimellom lest den.
Piombino i Toscana er ikke akkurat idylliske olivenlunder
eller vinmarker, men har et stålverk som har eksistert i en mannsalder. I via
Stalingrados forfalne høyblokker er det en salig blanding beboere, blant annet
noen som går på dop. Tenåringene Francesca og Anna lyser opp stranda der de
tror de har hele vettet, siden de snart er 14 år.
”Man tilpasser seg. Og de som tilpasser seg
aller best, er kattene.”
Personlig måtte jeg legge boka vekk noen dager, i en
kombinasjon av frustrasjon over boka, samt viss forutsigbarhet i handlinga. I
andre tilfeller følte jeg at boka virret litt frem og tilbake, var uklar eller
repetitiv. Kanskje det er bare jeg som er sær. Om ikke annet, kvalifiserer den
som sommerboka som omhandler vennskap og drømmer, og forfatteren skal i hvert
fall få litt kreditt for å ta opp emner som voldt i hjemmet.
”Hvilket bilde får du av verden på et sted
der så å si ingen drar på ferie, går på kino, vet noe om verden, ikke blar i en
avis eller leser en bok, og har det bra med det?”
Comments
Post a Comment