Thursday, 26 June 2014

Omtale; Stål av Silvia Avallone

Jeg fikk debutromanen Stål av Silvia Avallone tilsendt som leseeksemplar fra forlaget for litt siden, og har innimellom lest den.

Piombino i Toscana er ikke akkurat idylliske olivenlunder eller vinmarker, men har et stålverk som har eksistert i en mannsalder. I via Stalingrados forfalne høyblokker er det en salig blanding beboere, blant annet noen som går på dop. Tenåringene Francesca og Anna lyser opp stranda der de tror de har hele vettet, siden de snart er 14 år.

”Man tilpasser seg. Og de som tilpasser seg aller best, er kattene.”

Personlig måtte jeg legge boka vekk noen dager, i en kombinasjon av frustrasjon over boka, samt viss forutsigbarhet i handlinga. I andre tilfeller følte jeg at boka virret litt frem og tilbake, var uklar eller repetitiv. Kanskje det er bare jeg som er sær. Om ikke annet, kvalifiserer den som sommerboka som omhandler vennskap og drømmer, og forfatteren skal i hvert fall få litt kreditt for å ta opp emner som voldt i hjemmet.

”Hvilket bilde får du av verden på et sted der så å si ingen drar på ferie, går på kino, vet noe om verden, ikke blar i en avis eller leser en bok, og har det bra med det?”


No comments:

Post a Comment